Det kvelende rommet del 6

29. nov, 2018

Den lange veien tilbake Del 6

Et år etter Sarah sluttet med anabole steroider, begynte de verste fysiske og psykiske bivirkningene å viskes ut. Den mørke stemmen ble gradvis lysere og hun lignet mer på seg selv. Psyken hennes hadde imidlertid fått seg en alvorlig og permanent knekk. Psykisk var hun blitt like skjør som en porselensdukke. Det gjorde at de vonde og traumatiske barndomsminnene bare ble enda sterkere, og enda vanskeligere å forholde seg til. Traumene plaget henne når hun sov og i våken tilstand. Det hun før hadde klart å takle ble nå umulig å håndtere. Hun ble hjemsøkt av vonde minner, «brant» innvendig og utviklet posttraumatisk stressyndrom. Tidligere hadde disse vonde opplevelsene ligget så langt bak, og hun hadde i grunn ikke tenkt så mye over det. Nå derimot var avstanden til det som hadde skjedd, for mange år siden borte. Sarah gjenopplevde hendelsene om og om igjen, som om de skulle ha hendt dagen før. I mange år etter at hun kuttet ut steroidene slet hun med stor psykisk smerte. Hun og måtte ha profesjonell hjelp for å få det bedre.

Sarah fortsatte med poliklinisk behandling hos den psykiatriske sykepleieren Nina i nærmere to år etter at hun kuttet ut dopingen. Sarahs motivasjon til å møte opp til avtalte timer kunne imidlertid være vaklende. Om hun hadde en bra dag så hun ikke noe poeng i å møte opp til samtaleterapi. Nina var derfor opptatt av å bygge en bærekraftig allianse til Sarah det første året, og hun viet ekstra oppmerksomhet til motivasjonsarbeidet. Hun var opptatt av at Sarah skulle opplevde trygghet og forståelse for de valgene hun hadde tatt. Og sammen skulle de skape en atmosfære av nysgjerrighet, undring og felles forskning omkring de bakenforliggende grunnene til at Sarah valgte som hun gjorde.

Det var tidlig åpenbart for Nina at Sarah slet med skamfølelse og selvforakt. Nina forsøkte gjentatt ganger å forklare begrepet patologisk skam. Hun forklarte at den dype skammen var smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjente å bli elsket for den man var. Det ble påpekt at hennes iboende skamfølelse kunne være grunnfølelsen bak spiseforstyrrelsen og dopingmisbruket. Sarah nikket, ble stille og tenkte at terapeuten hadde rett. Det var mye hun skammet seg over. Det at Nina framstod som en stødig og trygg skikkelse gjorde at Sarah lettere klarte å arbeide seg vekk fra sin underliggende skam. Nina fikk henne til å forstå at hun egentlig lengtet etter grenser når hun utagerte med spiseforstyrrelser og dopingmisbruk. Fraværet av grenser i Sarah sin oppvekst gjorde at hun søkte etter rammer og struktur. Nina forklarte at det kaotiske og utydelige nettopp ville søke grenser og tydelighet. Spiseforstyrrelsen og dopingmisbruket hadde åpenbart fungert som en strategi for å installere grenser der hvor disse tidligere hadde vært svake eller utydelige. Grenser, skam og selvforakt forble gjennomgående temaer under hele terapiforløpet

Nina mente også at det indre kaoset og forvirringen Sarah slet med, kunne knyttets til at hun hadde et uklart bilde av egen identitet. Det var åpenbart at hun hadde hatt dårlig kontakt med seg selv før hun ble syk. Lite visste hun om hvem hun egentlig var da hun utviklet spiseforstyrrelser. Nina hjalp Sarah til å bli bedre kjent med meg selv. Hun bisto med å språkliggjøre hennes indre verden slik at hun fikk et bedre språk omkring sine tanker og følelser. Sammen jobbet de iherdig med oversettelsesarbeidet fra mat og kropp til følelser og forhold. Ved å gå i detaljer, repetere, utdype og presisere klarte de sammen å synliggjøre sammenhenger der hvor de tidligere ikke var til å få øye på. Nina var opptatt av at ordet «jeg» skulle fylles med et klart og tydelig innhold. Sarah måtte derfor tørre å kjenne på ubehaget ved å oppdage seg selv. Nina var opptatt av at hun skulle gjenvinne kontrollen over eget liv, og de brukte derfor mye tid på å sortere ting fra hverandre. Et tiltak som ble foreslått, var at Sarah skulle begynne å skrive dagbok. Tanken bak forslaget var at Sarah skulle bli bedre kjent med meg seg selv. Noe som igjen kunne bidra til å gi henne økt kontroll over kropp og mat. Sarah begynte å uttrykke seg gjennom pennen og skrev lange brev til Nina som de leste sammen i timene.

De gangene Sarah fikk tilbakefall og mistet kontrollen over matinntaket, var Nina opptatt av å minne henne på at hun ville få det bedre. Nina tilførte Sarah en form for trygghet ved at hun tydeliggjorde sin kunnskap og terapeutiske erfaring omkring spiseforstyrrelser og traumer. Sarah forsto etter hvert at hennes streben etter kontroll selv kom ut av kontroll da hun begynte å tukle med mat og legemidler i jakten på idealkroppen. Sarahs overopptatthet av å endre kroppen hadde vært tiltaket for å fremme kontroll og positiv selvfølelse.

Gradvis forsto Sarah mer av hva hun trengte å fylle livet sitt med for at hun skulle få det bedre. Nina hadde lenge tenkt hun hadde skulte ressurser, og gjennom den terapeutiske samtalen forsøkte hun å styrke disse. Det at Nina hadde tro på Sarah og så hennes evner, gjorde at hun etter en stund fikk tro på seg selv. Sammen fortsatte de gjennom hele behandlingsforløpet å snakke mye om hennes forhold til kropp, vekt, mat, utseende og det faktum at hun slet med en ustabil selvfølelse.

Sarah begynte etter hvert å studere og kom inn i et studentmiljø hvor kropp og utsende ikke var noe tema. Ved hjelp av terapi, studier og miljøskifte klarte hun til slutt å løsrive seg fra kroppsfokuset. Hun fullførte studier innenfor naturvitenskaplige fag og fikk etterhvert jobb. Hun fortsatte imidlertid å slite psykisk og utviklet med tiden bipolar lidelse. I dag er hun avhengig av å bruke flere ulike typer psykofarmaka for å kunne fungere.

I ettertid er det tydelig at hun fikk god hjelp av Nina til å bearbeide traumer og vanskelige følelser. Hun greide til slutt å flytte fokus fra kropp, mat og trening over på viktigere temaer som utdannelse og relasjoner. Hun savnet imidlertid et helsevesen og en behandler som hadde større kjennskap til problemene knyttet til steroidmisbruk. Det gjorde at hun følte at hun ikke ble forstått da hun forsøkte å forklare hvilket uføre misbruk av anabole steroider hadde ført henne i. Hun ble bare fortalt at det var den trøblete oppveksten samt litt eksperimentering med partydop som mest sannsynlig hadde gjort henne så syk. I ettertid er det åpenbart at det var steroidene ene og alene som knakk psyken hennes og som satte henne ut av spill.

Motivasjonen for å skrive denne bloggserien er håpet om at andre som havner i behandlingsapparatet på grunn av misbruk av anabole steroider, skal bli møtt på en enda bedre måte.

Sarah lærte imidlertid mye av Nina og den dag i dag er hun glad for at hun iallfall fikk noe hjelp. Det er rart med det. Hun har erfart at hun er mest lykkelig med kroppen når hun tenker minst på den. Kanskje kan hun en dag trappe ned på medisinene og oppnå en medisinfri tilværelse. Det ville virkelig vært drømmen. 

 

Illustrasjonsfoto: https://pixnio.com/no/personer/kvinner/slitasje-oye-tristhet-oyenvippe-oyenbrynene-makeup-artist