22. nov, 2018

Innlagt bak lås og slå etter misbruk av anabole steroider

Den lange veien tilbake Del 5

Sykepleier Nina stirrer med et alvorlig blikk på det urolige ansiktet til Sarah. Med dempet stemme forteller hun om innleggelsen og at dette ikke er frivillig. Sarah kjenner hvordan angsten knytter seg i magen. Tanken på frihetsberøvelse setter et støkk i henne. Hun blir kvalm, skrekkslagen og redd. «Skal jeg tvangsinnlegges mot min egen vilje», utbryter hun perplekst. Ordene blir hengende i luften, og en stillhet fyller rommet før Nina kommer til ordet. Hun forsøker å berolige Sarah som er i sjokk og tydelig satt ut av spill. Psykiateren som har beordret tvangsinnleggelsen deltar i siste del av timen. Hun sier med en bestemt og alvorlig stemme: «Du er syk nå». Psykiateren forklarer saklig om avgjørelsen angående innleggelsen og om hvilke rettigheter hun har. Det spiller i grunn ingen rolle hva legen sier. Informasjonen når ikke inn. For Sarah er situasjonen uvirkelig og det føles som om hun skal besvime. Før hun vet ordet av det sitter hun i en taxi med Nina som skal følge henne til sykehuset. 

Da de ankommer sykehuset får Sarah panikkanfall. Hun forsøker å løpe, men vakthavende lege tar henne fort igjen. Hun blir passet på hele tiden, selv når hun må på do. Nina er sammen med Sarah i flere timer før hun reiser tilbake til poliklinikken. Sarah gjør flere forsøk på å rømme, men forstår raskt at det er nytteløst. I korridoren vandrer hun hvileløst omkring og betrakter andre utagerende pasienter som hyler og skriker. Sarah er som et dyr i bur. En mannlig psykotisk pasient legger merke til henne og ønsker åpenbart kontakt. Han forteller at skjelettet hans har vrengt seg. Sarah betrakter den tynne og hengslete mannen og synes han ser ekkel ut. Hun forsøker å unngå ham, men han vil ikke gi slipp og fortsetter å følge etter henne. Til slutt må personalet gripe inn. De må skjerme Sarah fra denne syke og pågående mannen. Tilslutt gir han opp og går i dekning.

Da det nærmer seg kveld er personalet opptatt av å få Sarah i seng. En miljøarbeider førsøker å motivere den rastløse jenta til å ta kvelden. Etter mye uro og angst sovner hun omsider til slutt på sykehuset. Dagen etterpå har hun samtale med vakthavende lege og insisterer på utskrivelse. Legen betrakter Sarah med et inngående blikk og lytter til det hun har å si. Ordene fosser ut av henne. Sarah gjør alt hun kan for å overbevise legen om at hun er frisk. En skepsis brer seg om ansiktet til legen. «Er du egentlig frisk?» spør han nølende. Sarah forteller om alle steroidene hun brukte for et halvt år siden, og hva det gjorde med henne. I følge Sarah er misbruket nå et tilbakelagt stadium. Hun vil klare seg selv framover og ønsker ikke mer hjelp fra psykiatrien.

Legen mener Sarah har hatt kortvarige psykotiske gjennombrudd den siste tiden. Etter hans vurdering kan det ikke ses bort fra at hennes forholdsvis omfattende bruk av testosteron og anabole steroider kan ha etterlatt en sårbarhet for psykotiske. Under samtalen opplever han henne imidlertid hverken som psykotisk eller depressiv. Hun skrives ut etter eget ønske.

Sarah var overlykkelig. Det var en enorm lettelse å få slippe ut. Hun svevde på en rosa sky og kjente seg fri som fuglen. Gledesrusen skulle imidlertid vare kort.

Dagen etterpå ble hun syk igjen. Tung av sorg og depresjon lå hun og vred seg hvileløst i sengen. Kroppen verket og muskelsmertene var ikke til å holde ut. De siste etterdønningene av steroidmisbruket var ennå ikke over. Sarah angret bittert på at hun hadde mast om utskrivelse. Hun forsto nå at det uføret hun hadde havnet i ikke bare ville gå over av seg selv. Sarah tok på nytt kontakt med Nina og forklarte situasjonen, og fortalte at hun hadde blitt utskrevet fra sykehuset etter et døgn. Heldigvis hadde ikke Nina rukket å reise på sommerferie. Sarah fikk ny time umiddelbart og ble nå tilbudt medisiner med antipsykotisk virkning. Legen kom inn i siste delen av timen for å for å fortelle om virkningen og mulige bivirkninger som medisinen Trilafon kunne gi.

Sarah tok medikamentet som foreskrevet og merket at det gav noe lindring. Hun så færre ansikter i trær og i andre gjenstander i omgivelsene. Psyken hennes hadde imidlertid fått seg en alvorlig og permanent knekk. Det posttraumatiske stresset med røtter tilbake i barndommen gikk ikke bort. Det fortsatte å hjemsøke henne spesielt om nettene.

 

Illustrasjonsfoto: http://moonfog.no/2013/03/17/egenterapi/

Les fortsettelsen - Det kvelende rommet - Del 6 kommer snart