14. nov, 2018

Hodet ute av kontroll etter langvarig bruk av anabole steroider

Den lange veien tilbake Del 3

Etter å ha misbrukt anabole steroider i nærmere et år sluttet Sarah brått. En dag da hun stakk innom gymet føltes treningen fremmed og økten virket meningsløs. Den muskeloppbyggende effekten av steroidene begynte å flate ut. Hun opplevde stagnasjon og gikk lei kroppsbygging og livsstilen. Sarah hadde kommet på bedre tanker. Hun ville bli et eller annet og gjøre noe med livet sitt. Gradvis skiftet hun fokus og begynte å ta opp allmennfag for å få studiekompetanse. Drømmen var en høyskoleutdanning innen helsefag.

 Det gikk bra i starten. Da misbruket gikk mot slutten injiserte hun langtidsvirkende depotformuleringer med testosteron. Den første tiden etter avsluttet misbruk, var stoffene fremdeles lagret i fettvevet i kroppen. Først da kjemikaliene var ute av systemet, ble virkeligheten snudd opp ned. Hun trodde at hun skulle gå tilbake til en psykisk normaltilstand. Det skjedde ikke. Sarah sank ned i et dypt mørke og hadde tanker om å avslutte livet. Alt svartnet og ingenting gav mening. Det var skremmende for hun hadde aldri vært deprimert før.

Sarah byttet fastlege i slutten av november og fikk diagnosen tvangsnevrose. Legen påviste klitoris-hypertrofi og la merke til den mørke stemmen. Sarah forteller at hun den siste tiden har slitt med tvangshandlinger og selvskading.

De neste ukene lever den psykiske helsa sitt eget liv. Hun veksler mellom å være rolig og balansert og dypt deprimert. Det skulle bli verre.

Ved juletider er det som om en rullegardin går ned. Selvmordstankene viser igjen sitt sanne jeg og døden kaller. Bare rene tilfeldigheter gjør at hun ikke tar sitt eget liv.

Rett over jul får Sarah ny time hos fastlegen. Hun forteller om selvmordstankene. Legen journalfører at hun den siste tiden har opplevd syns og hørsels-hallusinasjoner. Alle symptomene rables ned, men ingen tiltak iverksettes.

De neste månedene forsetter den psykiske helsa å svinge som en huskestue. Hun er enten høyt oppe eller svært langt nede. Noen dager er hodet på plass og hun jobber hardt og intensivt med skolefagene. Andre dager er det som om hun ikke er tilstede i egen kropp. Verden oppleves skiftende, uklar og truende.

En kald februar morgen tar hun sin aller siste pille med steroidet Dianabol, i håp om å forskyve de alvorlige bivirkningene som nå ligger foran henne. Det hjelper litt, og gir henne nye krefter og mot enn så lenge.

 I begynnelsen av mai oppsøker hun fastlegen på nytt. Han opplever henne som kontaktsøkende. Hun forteller om all uroen hun opplevde som barn. Ved flere anledninger var hun tilstede når far lå døddrukken hjemme på stuegulvet. Gjenklangen av skrikene hun var vitne til som fireåring plager henne ennå.

 Avstanden til det som ligger bak er borte. Hun forteller legen om episodene som om alt skulle ha skjedd i går. Alle varsellamper lyser rødt og det er åpenbart at Sarah begynner å bli alvorlig syk. Legen tar grep og er sitt ansvar bevisst. Han sender avgårde en hastehenvisning til en psykiatrisk poliklinikk. Han tenker at Sarah trenger antidepressiva og skriver ut en resept på Cipramil. Sarah tar legemidlet, som foreskrevet og mister bakkekontakten. Hodet eksploderer. Omgivelsene forandrer seg. Hun vet ikke lenger hvem hun er. Hun våkner opp om morgenen, det er som om hun er en annen person. Hennes tanker og følelser kjentes fremmed. Alt er bare kaos og rot.

Grenser viskes ut når hun begynner å kontakte fastlegen privat. Hun er forvirret og mangler impulskontroll. Legen blir frustrert og uttrykker sinne over at hun har kontaktet ham utenom kontortid. Han mener hun har sendt ham slibrige tekstmeldinger med seksuelle tilnærminger. I et nytt purrebrev til poliklinikken beskriver han Sarah som personlighetsforstyrret og gjør det klart at han ikke lenger ønsker å ha henne som pasient.

Les fortsettelsen - Det kvelende rommet - Del 4- som ligger inne på siden "Trangt rom 4".